Utøya

Jeg har tenkt en del på 22. juli i det siste. For to dager siden var det seks måneder siden angrepet skjedde, så det er kanskje ikke så rart at flere tanker har vandret dit enn normalt. Her om dagen drømte jeg til og med om det som skjedde.

Apropos seks måneder siden - det føles som om det var i går, men samtidig føles det som om angrepet skjedde for flere år tilbake. Jeg tror dette har en del å gjøre med dagens nyhetsbilde. Alt blir fort gammelt nytt på Internett siden vi hele tiden blir matet med ny informasjon.

The right thing to guide us is right here inside us.

Det er viktig at vi fortsetter å stå sammen. Ingen skal måtte føle at de er alene.

Musikk: When We Stand Together - Nickelback

Here I Go Again

Av og til må man helt enkelt bare starte fra scratch. Det er ikke mange blogginnleggene siden jeg innrømmet at jeg er en bloggsynder som glemmer å blogge, men nå har jeg altså gjort det igjen.

I dette bloggforsøket kommer bloggen sikkert til å handle om studentlivet i Tromsø, amerikansk fotball, politikk og annet snadder som opptar meg.

Amerikansk fotball kommer sikkert til å skrives om på engelsk, da interessen for sporten her til lands ikke er nevneverdig høy.

Jeg har forøvrig blitt veldig forkjølet, så da er det bra jeg har en av disse:

Jeg er veldig takknemlig for at jeg husket å kjøpe meg en termokopp. Det sies at man ikke vet hvor mye man verdsetter noe før det er borte. Jeg vet i alle fall at den holder store mengder kakao varm for meg gjennom vinteren i Tromsø - og det kan jeg sette pris på.

Musikk akkurat nå: Fading Like A Flower - Roxette

Denver Broncos: Why Tim Tebow Walks Hand in Hand with a Competent Running Game

With so much talk about the importance of the quarterback position in today’s NFL, the running back or running back committee often does not get the recognition as it used to. This is because the running game has become more of a supplementary part of the offense for many organizations.

However, one can argue that in most cases, it is necessary to have an adequate running game to succeed, too. Just one team made the playoffs while recording single-digit rushing touchdowns. At the same time, none of the teams that fumbled the ball more often than they scored a rushing touchdown qualified for the playoffs.

This shows you the importance the running game still has in the NFL today. Therefore, here’s a breakdown of the running back situation of the Denver Broncos.

Denver’s running game did not look so hot last season and went for only 1,544 yards on 398 carries. That gives us an average of 3.9 yards per carry, which is well below what you would expect from a team that runs the ball as rarely as the Broncos do.

Contrary to many teams that did not make the playoffs, the Broncos actually racked up more rushing touchdowns than fumbles during the season.

This is a lot due to the electrifying skill set quarterback Tim Tebow brings to the table. Scoring nearly half the rushing touchdowns made him an important part of the running game as the season went on.

The team’s lead rusher in 2010 was Knowshon Moreno. The former first round draft pick did not light up Mile High, and seems to turn out to become a relatively average running back in the NFL.

He racked up 779 yards on 182 carries, averaging 4.3 yards per carry. His yards per carry average is about the same as for teams around the league, but certainly not quite what you expect from a 12th pick overall.

At the same time, Moreno put two scores on the board on receptions. His ability to catch the football can be a valuable asset for an organization. Additionally, it does not hurt his stock that he fumbled only once.

His partner in crime, Correll Buckhalter, on the other hand, had nothing short of a horrendous 2010 campaign. Averaging just 2.5 yards per carry did not help the Broncos a whole lot as he picked up 147 yards on 57 carries.

According to the Denver Post, Buckhalter is an obvious candidate for release, considering he is currently 32 years old and failed immensely to impress last season and Coach Fox has stated that he looks to bring aboard a new back before the new season

Whoever that new running back might be, a lot of the Broncos’ running game situation depends on their quarterback situation. Drew Brees led the only team that had more fumbles than rushing touchdowns and still made the playoffs last year. Denver's projected starter, Kyle Orton is simply not good enough to carry the team on his own like Brees does at times.

Enter a competent running game. The opposing team has to account for the running game as well as soon as Tim Tebow takes the field. Tim Tebow helps the running game tremendously as he struck six times on the ground last season. That's one more rushing touchdown that starting running back, Moreno, put up, and just short of half of Denver's rushing scores.

This does not only benefit the running game, but it just might benefit the passing game as well. The Broncos had trouble throwing the ball effectively at times, because teams knew that the pass was all they needed to worry about. A quarterback change dramatically changes that situation. If the Broncos can force the opposing defense to look out for the run, they will also find it easier to pass.

It seems clear that there will be changes made before next season regarding the running game. John Fox has stated that he wishes to run a more balanced offense next season and that he will bring in another back to do so. One can only wonder if another back can compensate for what Tebow brings to the table if Orton gets the final nod.

Naturally, none of this will matter in the first place unless the Broncos can find a way to actually stop someone one defense. Best of luck for the season ahead.

Comments welcome.

Put your hands up for vinterferie!

Vinterferien har egentlig vært mye mer sosial en fryktet. Jeg trodde jo kanskje at det mer eller mindre kun skulle bli stille dager hjemme, siden alle antakeligvis ville være opptatt med skole og jobb, men jeg tok feil. På tross av at jeg ble påkjørt i løpet av ferien, har den i grunn vært veldig bra, og jeg har vel gode venner å takke for akkurat det.

Johanne og Sveinung

Første helga hadde jeg planlagt å ha kjæresten på besøk, og etter ei litt slitsom uke, skulle det bli godt å slappe av, men sånn hadde ikke vennene mine planlagt det. Jeg ringte Christian for å høre om han jobbet i helga, og da kunne han fortelle meg at han skulle akkurat til å ringe meg. Han hadde nemlig fått fri den helga, og planla en tur på besøk til meg sammen med Terje og Camilla. Så innen Johanne, Terje, Camilla, Christian og Anders var på plass, hadde kjellerstua i grunn rukket og bli ganske så full. Det ble etterhvert så vi tok en snartur på restaurant og hele gjengen med unntak av Anders overnattet.

Når jeg var på Stjørdal på mandag presterte jeg å bli påkjørt. Det var rester av is på grusveien jeg kjørte oppover, og han som kom imot sklei på isen og kjørte inn i siden på meg. Heldigvis var dette en tretti-sone, så skadeomfanget var begrenset. Kollisjon til tross, Terje og jeg fant fram den amerikanske fotballen og fikk kastet og fartet litt rundt på kunstgresset på Remyra.

De neste dagene ble ganske rolige frem til torsdag, når jeg plutselig fikk en idé om at det hadde vært gøy og tatt seg en tur ut på byen. Baard var kjapt ute når han så ytringen min på facebook om at jeg ønsket meg noen å dra ut med, og det tok ikke lange tiden før det hele var avtalt. Vi slappet av hos Baard i et par timer før vi skulle på byen, og både Camilla og lillesøstra, Caroline, og Joachim kom innom en tur. Joachim ble også med oss videre ut på byen.

Når vi først var på vinkveld, måtte vi jo ta stilen helt ut!:)

Det var egentlig kult nok ute på byen til torsdag og være, og vinkveld på Rick's var i grunn helt passende. Ikke for mange folk og ikke for få. Akkurat passe til at det gikk an å føre skikkelige samtaler, så det var i grunn bare god stemning. Innen vi skulle tilbake til Baard, var vi i munchstemning, og burger sto på menyen. Innen dette tidspunktet var jeg litt godt i farten, så det gikk helt fint å utgi seg som amerikaner, og jeg hadde en svært så meningsfylt samtale med ei frøken på en 7-eleven om hvor jeg var i fra. Naturligvis var jeg fra Pahrump, NV - Ah, good times. Takk for lånet av sovesofaen, Baard, den var fantastisk å sove på!

Naturligvis var jeg fra Pahrump - hvor ellers?

På fredag hadde jeg besøk av Anders og Lisabeth (velkommen tilbake til Norge, frøken!). Vi koste oss med milkshake og Norske Talenter før vi stakk på bowling. Jeg bowla håpløst dårlig, men andre runden var i alle fall langt bedre enn første runden, så det kunne vært verre. Anders vant oppvarmingsrunden, mens Lisabeth knuste all motstand runden etterpå. Jeg noterte meg henholdsvis en andreplass som topplassering - og oppvarmingsrunden min har vi snakket nok om.

I går startet jeg dagen med å lage meg french toast (arme riddere) til frokost. Gjett om jeg følte meg amerikansk igjen! Litt utpå kvelden kom Joakim på besøk, og jeg føler meg i grunn beæret for at han følte for å tilbringe 20årsdagen sin i kjellerstuen min. Det ble et par intense NBA 2K11-oppgjør før Anders og Lisabeth kom innom og hilste på igjen. I dag har det i grunn ikke blitt gjort så fryktelig mye. Jeg har bare gått meg en tur, og hatt mer enn nok med å være stolt kjæreste, som registrerer at Johanne skal skyte finale i NM om kun en times tid. Lykke til :)

Sveinung signing out,
Musikk her og nå: Come Una Pietra Scalciata (ft. Bob Dylan) - Articolo 31

Uncertainty in Baltimore

The consensus is that the Ravens’ running game was last season’s biggest disappointment last season, which is probably due to the low yards per carry numbers. Ray Rice struggled with injuries for the first half of the season, which limited his big play ability and the offensive line wasn’t as dominant as it has been for several years. Still, the Ravens totaled 1,831 yards rushing on 487 carries, making that a 3.8 YPC average.

Ray Rice was brilliant for Baltimore. Not only did he pick up 1,220 yards on 307 attempts, racking up a 4.0 YPC average, but he was also dominant in the passing game for a running back. He was the receiver that had both the second most receptions, 63 (only one behind Anquan Boldin) and he also had the second most receiving yards with 556 yards. While doing this, he never fumbled, rushed for 5 TDs and caught a pass for another.

His competition, Willis McGahee racked up 380 yards on 100 carries, too, and was a factor in the passing game with his 14 receptions for 55 yards as well. Often used in goal line situations, Willis McGahee’s tally stated 5 rushing TDs and 1 reception for a TD while fumbling twice. McGahee, who used to be the starting tailback for the Ravens, is set to make six million dollars this upcoming season. There is no way the Ravens are going to pay him that much money to warm the bench, and his agent has stated that he expects his client to be released or traded.

Additionally, full back Le’Ron McClain, ended up with 85 rushing yards. The Baltimore organization has stated that they will let McClain test the open marked this year, and are trying to boost his value by claiming that he is much more than just a full back, but a ball carrier, too. With McGahee on his way out and McClain possibly following him out the door, the running game situation becomes uncertain, but one thing is certain – They will need another running back whether it will be a full back or a tailback.

The Falcons Looking At The Saints For Advice?

Yesterday, I broke down the running game situation for the Arizona Cardinals. The analysis is something I will do for every NFL team. Next one up, the Atlanta Falcons.

The Falcons ran the ball well last season. On nearly 500 carries, 497 to be exact, they averaged 3.8 yards per carry, totaling 1,891 rushing yards and had a 14/4 rushing TD/fumble differential. This helped the team to run a very balanced offence, where every piece needed to be accounted for.

Michael Turner continues to impress for the Atlanta Falcons. Carrying most of the workload for his position, he averaged 4.1 yards per carry. That is not a staggering number, but considering he ran the ball 334 times for 1,371 yards, he still had a great season. Turner is 29 years old and will soon be on the wrong side of 30, which statistically is a bad thing for running backs. He is set to make 5 million guaranteed this season, and the Falcons are likely to keep him since he had such a productive season.

Turner’s counterpart, Jason Snelling, just had his breakout season. As the Falcons’ third down back, he recorded 5 all-purpose touchdowns – 2 rushing touchdowns and 3 receiving touchdowns, while fumbling twice, losing none of them. As opposed to Michael Turner, he is a force in the passing game, receiving 44 passes last season. His ability to catch the football is what allows him to supplement the Falcons running game in such a good manner. He is set to be a free agent this season, but Atlanta has assigned him a second round tender, and will clearly look to keep him.

If the Atlanta Falcons can keep both Turner and Snelling, the running game situation looks bright. Eventually, the Falcons will be forced to find a replacement for Michael Turner. Look for them to pick up a running back in the draft. History tells us that you don’t have to be an early round draft pick to be a good running back – Just ask Chris Ivory.

The Cardinals - Play Calling Destroys Play Off Chance

With so much talk about the importance of the quarterback position in today’s NFL, the running back or running back committee often does not get the recognition as it used to. This is because the running game has become more of a supplementary part of the offence for many organizations. However, one can argue that in most cases, it is necessary to have an adequate running game to succeed, too. Just one team made the playoffs, recording only single digit rushing touchdowns. At the same time, none of the teams that fumbled the ball more often than they scored a rushing touchdown qualified for the playoffs. This shows you the importance the running game still has in the NFL today. Therefore, here’s a breakdown of every team’s running back situation, starting with the Arizona Cardinals.

Arizona Cardinals:     

Russ Grimm, the run game coordinator of the Arizona Cardinals was in charge of a dismal running game last season. The unit, consisting of primarily Tim Hightower and Beanie Wells, recorded only 1,388 rushing yards – the worst in the NFL. That is not a coincidence considering they rushed the fewest times last season, doing so on just 320 occasions. In comparison, the Kansas City Chiefs rushed 556 times, while the average number of rush attempts was 435 attempts. Although the Cardinals have Larry Fitzgerald on their roster, it is questionable that they ran the ball that rarely since they clearly have not found their answer at the quarterback position.

The Arizona Cardinals’ lead rusher last season was Tim Hightower. He recorded 736 yards on 153 carries, averaging 4.8 yards per carry. However, he only found the end zone 5 times last season. He also fumbled 5 times, and was close to non-productive in the passing game. He is now a restricted free agent, but he has been offered a tender and is expected to return.

Beanie Wells was the second part of the Arizona rushing tandem. The 22-year-old rushed for 397 yards on 116 carries, averaging 4.3 yards per carry. He had 2 rushing touchdowns and 1 fumble, and just like Hightower, he was not much of a factor in the passing game. Many people expect that even if Tim Hightower returns, Wells should be competing for the starting job next season. He’s under contract till the end of the 2013 season.

One of the problems the Arizona Cardinals have is their play calling on offence. Despite not having found their answer at the quarterback position, they insist on throwing the ball. If they had run the ball more often, it would have taken more pressure off their quarterback(s). Additionally, look for the Cardinals to search for a pass-catching running back, who could help ease the pressure on the quarterbacks on screen passes and other running back-designed pass plays. 

Comments welcome.

"Maybe I led you to believe that basketball was a god-given gift and not something I worked for... Every, single day of my life" - Michael Jordan

Så sitter jeg her og blogger igjen da, mens jeg lurer på om mine besøkende fra Japan, Tyskland, Kina, Nederland, osv. sitter og oversetter dette med stor entusiasme med ett eller annet oversettelsesprogram, eller om dem bare klikker seg vekk etter å ha ramlet innpå bloggen min litt randomly. Det er ikke så godt å si bestandig. Jeg hører jo aldri noe fra dem.

Av en eller annen merkelig grunn våkner jeg bestandig usannsynlig tidlig etter at jeg har drukket. Kanskje er det kroppen min som slapper av mer av den bedøvende alkoholen, som gjør at jeg ikke trenger sove like lenge? Jeg våkner heller aldri i løpet av natten når jeg har våknet. Uansett, jeg våkner tidlig og uthvilt. Så jeg konkluderer med at noen øl gjør sikkert godt en gang i blant, ikke at jeg skal begynne å reklamere for drikkevarer, så klart.

Når det gjelder bloggen, så må jeg si at lesertallet har vært synkende den siste tiden. Det er vel sannsynligvis for at folk flest ikke er så fryktelig interesserte i ukentlige oppdateringer om hva som har skjedd i livet mitt. Og det er jo greit, jeg blogger jo egentlig mest for meg selv, og det er litt gøy å se tilbake på hva jeg har holdt på med.

I dag er jeg helt vilt hektet på alt som har med MJ å gjøre. Og nei, jeg snakker ikke om Michael Jackson, men om Michael Jordan. Har anskaffet meg et opptak av den sjette og avgjørende kampen om NBA-trofeet fra 1998 mellom Utah Jazz og Chicago Bulls. Kampen var Jordans siste som en Bull og han avsluttet med stil, hvor han scoret de avgjørende poengene, som ga Chicago ledelsen 87-86 med 5,2 sekunder igjen av kampen. Totalt signerte han 45 av lagets 87 poeng, og viste med det at han så visst var “at the end of his career, but at the top of his game”, som kommentatoren beskrev det. Helt fantastisk! Jeg ble også så basketballinspirert at jeg sitter og laster ned NBA 2k11 på Steam for harde livet… Knappe 4 timer igjen nå!

Benytter samtidig anledningen til å ønske Anders velkommen tilbake til Norge etter et lærerikt, flott og interessant ferieopphold i Madagaskar med sin kjære. Vil også takke Mads og Anniken for ei fin helg, og jeg håper for øvrig at for de av dere som har hatt vinterferie denne uken som har vært, at ferien har vært riktig bra.

Musikk her og nå: Burn It To The Ground - Nickelback

Superservice og bedring

Tiden flyr når man har det gøy, og i dag har vel tiden absolutt hatt fart under vingene. Derimot gikk tiden grufullt sakte tidligere i uka. Sju doser paracetamol fra klokken tolv på formiddagen på torsdag til jeg sto opp klokken nullsekshundre neste morgen, var fasiten etter et heller smertefullt døgn. Det er noe som er litt feil når man fortsatt har hodepine etter tre tabletter. Uansett, så har det nå gått to feberfrie døgn, så med unntak av hoste og ellers vanlig forkjølelse, er alt god stemning.

Som en følge av elendig døgnrytme og form etter sykdommen, har helga i grunn blitt særdeles rolig. Det ble ikke gjort noe som helst verken på fredag eller lørdag. Jeg fikk forresten så vidt klemt inn en film før jeg sovnet i går. Red - Bruce Willis i badassmodus. Actionfilm med en god del kvikke replikker, som gjør at latteren henger løst på tross av at det teknisk sett ikke er en actionkomedie.

I dag startet dagen med en liten tur til the middle of nowhere, hvor et par venninner hadde strandet i løpet av natten. Egentlig en helt ok måte å starte dagen på - mamma og pappa ventet med egg og bacon når jeg kom hjem - så det var i grunn meget verdt det! Utenom det har jeg vært på besøk hos Maren, og fikk se hybelen, nei, jeg tror vi må kalle det leiligheten, hennes for første gang. Den var kjempeflott! Der fikk jeg servert grøt og slappet av hele dagen. Veldig hyggelig. 

Nå er det bare et par timer til jeg sitter på nattbussen på vei tilbake til leir igjen. Vi skal ha skidag på fredag, og jeg har i grunn superprestasjonsangst. Har ikke stått på harsjplanke, som Kap. Tony Platek kaller det, på sikkert to-tre år, så det skal bli veldig interessant. Blir vel gøy også - afterski anyone? Peace out.

Musikk her og nå: Heart Heart Heartbreak - Boys Like Girls

Stolt kompis, Superlørdag og morsdag

Woach! Lenge siden sist igjen. Jeg er en bloggsynder, jeg innrømmer det. Jeg faller ut av rytmen for enkelt, og når jeg først har begynt å glemme og blogge, fortsetter jeg gjerne med det.

·        Vi på Vinterskolen har arrangert Alliert Vinterkurs

-          Kule greier. Fikk møtt mange superfete folk. Noen av amerikanerne var helt ville!

-          En av amerikanerne var en tidligere proff amerikansk fotballspiller – Hurra!

·        Jeg har fått meg kjæreste – Hurra!

·        Etter vinterkurset har jeg nå returnert til Manøverseksjonen på Rena, da jeg var leid ut til Terningmoen primært for å kjøre beltevogn mens kurset foregikk.

-          Trist å forlate basetroppen og vaktene – sadface all over the place.

-          Digg å komme tilbake til jobben på Rena og KESKen – Hurra!

·        Jeg har kommet med på kommunevalglisten for Høyre – Hurra!

-          I samme slengen inviterer jeg gjerne til å ta diskusjoner på bloggen.

Nå over til nyere happenings:

Anders er vel nå på Madagaskar! Ikke har jeg hørt noe nytt fra han, men jeg er sikker på at han har funnet frem til frøkenen sin innen nå. Det er noe å si hurra for det. Det er ikke hver dag man reiser halve verden for å besøke sin kjære. Vet det var veldig etterlengtet hos begge, så dette må jo bli bra. Stolt av kompisen min.

Denne lørdagen var superdigg. Hadde lunch med Camilla på Egon, før Baard dukket opp og beskrev det hele veldig bra: “Fra en date til en annen”, startet han konkluderende når han møtte oss utenfor Egon. Veien gikk videre langs Trondheims gater med Baard – vi var rimelig ivrige på å finne en pub, som viste Newcastle – Blackburn, men etter tre nedturer, endte vi opp med en kopp kaffe og politisk prat for alle pengene i stedet for fotballkamp. Etter det, fant vi fort Espen og ei venninne av han på Solsiden, og sikret oss dagens andre kaffekopp. Jeg føler egentlig at vi destruerte stemningen litt med den politiske agendaen vår, men det får så være. Det kommer mange muligheter til å rette opp i det. Til syvende og sist endte Baard og jeg opp på Heimdal, hvor vi møtte Martin, og lekte oss litt med min kjære amerikanske fotball før vi alle dro hver vår vei og rundet av dagen.

I dag er det jo morsdag, så mamma og jeg har tilbragt dagen hos mormor. Mormor var i godt humør, og som alltid, endte vi opp med å dra derifra stappmette. Mens vi er i gang: gratulerer med dagen alle mødre!  Og med det tenker jeg å pakke ned laptopen før jeg begynner å gjøre meg klar for en ny nattbussferd tilbake til Rena. Vinterferie så snart uka er ferdig, og det går det absolutt an å glede seg til – Hurra!

Musikk her og nå: Here I Go Again – Calle Kristiansson